Eneboliger vs. store husHus bygget rundt 1960 i Tyskland hadde vært en skrekk i ikke-eksisterende isolasjon. En typisk blokk med 16 leiligheter hadde på denne tiden et varmebehov på mellom 160 og 220 kWh/a/m² og 60 til 80 m² per leilighet. På den andre siden hadde det vært en enebolig med et varmebehov på 250 til 300 kWh/år/m² og et boareal på mellom 100 og 120 m². En familie som bodde i en boligblokk, hadde altså et varmebehov på mellom 9 600 og 17 600 kWh, mens familien i eneboligen hadde et varmebehov på mellom 25 000 og 36 000 kWh. I tillegg til problemet med varmebehovet hadde eiere av eneboliger vært mer tilbøyelige til å ha bil og til å kjøre flere kilometer i året enn folk som bodde i leiligheter. All energi hadde i 1960 kommet fra fjerne kraftkilder: vannkraftverk og kullkraftverk. Kullkraftverkene ble forsynt av kullgruver, og bilene ble forsynt av raffinerier som ble forsynt av fjerne oljebrønner. Det var bare én ting et hus kunne gjøre med energien: forbruke mindre energi. Basert på disse tallene utviklet det seg en idé om at boligblokker er bra og eneboliger er dårlige. Den første forskriften om varmeisolering ble innført i 1977 i Tyskland. Alle konsentrerte seg kun om varmeenergibehovet: passivhus og lavenergihus. Alle anstrengelsene hadde vært rettet mot et varmebehov på nesten null, og man hadde nesten ikke tenkt lenger enn det. 
Både leiligheter og eneboliger er nå større, men har blitt mye bedre til å senke varmebehovet.
|
| Download: CORP paper PDF Slides PDF Video 189 MB |
